Eksamensgaven

Jeg er skoleelev om dagen,

Helsefagarbeider via voksenopplæringen.

I våres var det eksamen

og det gikk jo veldig bra :)

Så jeg hintet frempå hjemme

om at en eksamenspresang hadde vært helt innenfor...

Jeg så for meg en bedre middag, blomster

og/eller en aromaterapi...

Men ingenting skjedde!!!

Så en tirsdag i mai,

vi skulle akkurat til å spise middag,

ringer telefonen:

"Hei det er Ida bla-bla-bla".

Jeg fikk ikke helt med meg hva hun sa,

men hjernen konkluderte fort 

at jeg ikke kjenner noen Ida...

Så jeg spurte hvem

og hun svarte Ida fra Actic treningssenter.

Hun forteller at på senteret

har de en sprek herremann (les min kjæreste)

som har fortalt om

DØRSTOKKMILA til kona si

og at han gjerne ville hjelpe henne (les meg)

i gang

- så derfor skulle jeg nå få date Ida en gang i uka

i et halv år!!!

Det vil si at jeg fikk et halvt år

med personlig trener...

Første oppmøte onsdag klokken 13.00.

Jeg viste ikke om jeg skulle le eller gråte.

Har aldri trent seriøst,

har alltid følt meg ukomfertabel på treningssenter

(til og med tanken på å gå dit har vært vansklig)

og PT har jeg aldri skjønt helt.

Motvillig måtte jeg innrømme at jeg hadde pratet om

at jeg burde kommet igang med litt trening

- men det var jo ikke før til høsten!

Men en gave er en gave

og en utfordring er en utfordring.

Så jeg heiv meg rundt

og bestemte meg for at det var nå eller aldri

og at jeg skulle legge godviljen til!

Nå har det gått fire månder

og jeg gleder meg til øktene med Ida.

Hun motiverer og pusher,

hun er kunnskapsrik uten å brife

og hun får meg til å slappe av

når jeg er utenfor komfortsonen min.

Resultatet er at to minutter med jogging

- på mølla mens jeg trodde jeg skulle dø -

har blitt til 3,5 km jogging i skogen

- helt frivillig på en søndag!!!

Sakte men sikkert

har kiloene på vektene økt,

jeg har hatet og banna

- med tunga halveis utafor -

men Ida har hatt troa

OG hun har fått meg til å få troa!

Dette er jo morro
- det hadde jeg aldri trodd...

Overskuddet begynner å komme tilbake,

jeg føler meg freshere enn på lenge

og jeg spiser sjokolade med god samvittighet!

Men tida med Ida går mot slutten

og jeg måtte finne en motivasjon

for å holde koken.

Så neste år kan dere heie på meg

- jeg skal løpe KK-mila -

sammen med Tonje!