Jeg er også hundeier,
på det 20. året faktisk.
På disse årene har det vært
soffahund, tjenestehund, kosehund, familiehund
og nå de siste årene
omplasseringshund.
Vår første omplasseringshund fikk vi som valp.
Det gjorde alt veldig enkelt.
Sosialisering og dressur gikk som en lek,
Birk prøvde seg både med agility
og Norske Redningshunder.
Det var jeg, og ikke hunden,
som trakk seg fra sist nevnte.
Vår andre omplasseringshund var voksen.
Han ble funnet vandrende gatelangs
og ingen savnet han.
Da han kom til oss var han sky,
men rolig og snill.
Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet...
Men han ble en av oss,
tillitsfull, kosen og bestevenn.
MEN han likte aldri å møte andre hunder i bånd.
Det var mye lyd og uheldig kroppsspråk.
Så da var det jo bare å ha kontroll på han,
ta et skritt til side og la folk, hunder og sykler passere.
Det var jo ikke noe problem,
for Lukas var stor
og folk hadde ikke noe behov for å utfordre han.
Vår tredje omplasseringshund fikk vi også som voksen.
Vi kjenner bakgrunnen til Harley
og den forklarer mye av oppførselen hans.
Til husbruk er han perfekt!
Liten og rolig,
han finner seg en solflekk og moijer seg som en katt.
Problemet er at han er liten...
For når vi er ute og går så skal alle hilse på.
Det er hyggelig det,
og funker veldig bra bare folk spør først.
Men også Harley har et problem
med å hilse på andre hunder når han er i bånd.
For oss er det ikke noe problem,
vi holder han inntil oss og lar folk og hund passere.
Men hva er det med noen småhundeiere?
Hva er vitsen med å gi sin lille fri line
når de ser at vi tar et skritt til siden?
Og så slenger de med leppa
når Harley fyrer seg opp?
I dag var vi og gikk på Mærrapanna,
her er et par eksempler.
Tre voksne damer bruker hele stien
samtidig som de har med seg hver sin lille.
Harley blir holdt ut mot grøfta og vi prøver å passere,
men neida.
Småhundene har frie sporliner
og mingler seg mellom beina på oss tobeinte.
Harley fyrer seg opp
og damene klarer å si
"Hva skjer her da?" i et lettere spydig tonefall.
Rett etterpå passere vi 10-12 folk
og en flott firbent en,
vi bare går forbi,
Harley lager lyd men går pent ved siden av.
Alikevell får vi slengt etter oss
"Disse håpløse små bikkjene,
bare gneldring på de!"
Jeg kjenner at jeg har lyst til å gå med en stor plakat
hvor det skal stå
OMPLASSERINGSHUND.
Og kanskje jeg skal lage sånne flyere også
hvor jeg har skrevet ned bakgrunnen hans?
Tingen er jo bare det at dette burde vært unødvendig.
Når en hundeeier ser en annen hundeeier
som tar hunden sin ut til siden
bør det ikke da ringe en liten bjelle om at her er det noe?
For
ikke alle hunder har hatt en trygg, god oppvekst.
Men
noen hunder er så heldige at de får en ny start.
Så lukk igjen munn og la oss bare passere!!!
2 kommentarer:
Jeg er så enig med deg! Jeg ønsker at min hund skal gå fint ved siden av meg når vi møter folk, og trener på det hver gang vi er ute. Men selv når jeg viser tydelig kroppsspråk på at jeg ikke vil snakke med de som kommer og stiller meg langt ut i grøften så klarer de å ødelegge treningen. Selv er jeg streng på at kort bånd skal brukes når vi er steder med mye folk og hunder...
Nå har ikke jeg samme problemstilling som deg med tanke på at du har omplasseringhunder. Men håper folk lærer seg å respektere at det ikke trengs å hilse på. Det er så fint at du tar i mot omplasseringshunder og gir de et nytt liv! Lykke til videre!
Takk for det.
Frustrasjonen rant bare over.
Ønsker deg og din firbente en god påske.
J
Legg inn en kommentar